Akk, da forlater jeg WordPress.com! Men heldigvis ikke bloggverdenen; jeg flytter bloggen min over til Blogg.no, der kan jeg boltre meg på layouten uten penger og uten CSS-kunnskaper. Da sier jeg takk for meg WordPress, men gjerne følg meg videre på
HTTP://SUPERLIISH.BLOGG.NO
Også.. blogges vi. Knis.
Skolen var ferdig fort og smertefullt, og jeg løp ut døren 10.15. Entreprenørskapstentamen er over for denne sesong, og jeg puster lettet ut. Krysser fingrene for en 2′er.
Jeg løp opp mot jobb, og arbeidet nærmest med engang. Vi begynte med å pakke ned noen gitarer, til sjefen og jeg plutselig fant ut at vi burde begynne å male veggene NÅ. Veggene på vår kjære Musikkverket har alltid vært gule; en gammel gulfarge som hadde tatt seg godt ut i bestemors stue. Nei, heller ikke der engang! En ufyselig farge jeg ikke har lagt noe særlig bemerkelse på før idag. “So out of fashion!!” ville de fleste sagt, selv om middelaldrene forbipasserende nevnte noe om “Jaggu meg på tide”, eller annet kjedelig småprat. Vi fikk bare malt deler av veggene hvite, så imorgen er det Jannekakes tur til å slave for sjefen, muhaha!
Iihvertfall, jeg løp heim att og fant de styggeste klærne jeg kunne noensinne finne. Egentlig eier jeg jo bare kule klær, men akk så.
Jeg stappet beina ned i min lillebrors joggebukse (gratulerer, elvis) og følte meg superslim der jeg stod. Dessverre har han tydeligvis fått de uheldige genene vi har i familien; menn med korte bein! Og enda mer dessverre hadde jeg ikke barbert beina. Jeg damet meg opp og gikk ut døren med halvhårete bein og en alt for liten bukse. Capsen var godt plassert på hodet og mine ødelagte converse-sko var mer “flaffet” utover bakken enn på mine føtter. Men la gå, jeg så tross alt stilig ut!
Det ble ni lange timer på jobb med maling, vasking og skuring. Ikke minst støvtørking. Herregud, butikken har nærmest levende hybelkaniner.
Såså, jeg er ihvertfall rik og skal ha verdens beste skjønnhetssøvn. M-hm. Jeg avslutter med noen modellbilder av den nokså sengeklare Lennea. Godnatt!
Huset mitt ligger ved en travel vei. Nemlig veien mot Fusaferjen som kjører så travelt frem og tilbake mellom Os og Fusa. Jeg hører biler, lastebiler og lydskjærende motorsykler flere ganger om dagen, og det har aldri plaget meg noe særlig. Både natt og dag kjører bilene i full fart forbi og allikevel sover jeg godt og herlig i sengen min.
Idag, denne morgenen, kjørte bilene frem og tilbake som vanlig. Fuglene kvitret og solen lyste opp rommet mitt. Idyllisk som det var, måtte det selvfølgelig være noen jævla turmennesker som benytter sideveien ved rommet mitt. De går heller ikke fort forbi, de står nemlig rett utenfor vinduet mitt og maser sikkert i en halvtime. Så sint som jeg ble, bestemte jeg meg for å ta godt grep i vinduet og smelle det igjen med et morgentrøtt fjes, bare for å vise at slikt gjør man ikke! Vinduet mitt er så godt plassert på midten av veggen, så jeg måtte åle meg ut av sengen og legge meg ned på gulvet for å hente morgenkåpen. For man kan nemlig se hele rommet mitt fra veien. Alt som beveger seg til alt som henger på veggen. Før jeg fikk nådd morgenkåpen der jeg lå, hørte jeg de sa farvel til hverandre. Adrenalinet steg i meg, og jeg hoppet opp mot morgenkåpen og gjorde alt jeg kunne for å få den på meg. Vanskelig som det var, løp jeg mot vinduet og skulle akkurat til å kleise igjen vinduet. Dessverre var de gått og strevet mitt var forgjeves. Snøft.
Dagen igår var så koselig at jeg bobler litt. Det var ikke årets første utepils, men årets første fest-på-kaien-til-Magnus. Vi har massevis av planer om å være der hele sommeren, og dette var en god begynnelse. Ingrid, Janne, Mathilde og jeg tok turen laangt ute i gokk, og møtte andre koselig mennesker.Tror jeg slenger ut litt bilder av gjengen som var der!
Her skåler vi for.. noget!
Vi lager harrytoget. Joine?
Jeg, Hanna og Jan Erik chillaxer under teppet.
HÆ? Sa jeg virkelig ja det det der? Faen.
Som kjent, eller egentlig ikke, så jobbet jeg på Musikkverket. Som også kjent, mest sannsynlig ikke, så er det på et senter; som gode osinger kaller for Flåten, men har det praktfulle navnet Amfi Os. Jaggu meg har Amfi slike gøye dager som “Hæærlig Tid”, “Hokus Pokus” og andre cheezydager som de bruker på tilbud og selvfølgelig reklame. På akkurat disse tider, hvert eneste år, har de artige dager som heter “Hæærlig Tid” som tydeligvis går ut på luktesansene -og de andre sansene som er plassert på menneskekroppen. Grønne tskjorter, grønne ballonger og grønne plakater pynter vår kjære Flåten og vi alle blir litt kvalm. Men det går fint.
Det som derimot ikke går fint er at “Hæærlige Tider” betyr at butikkene skal gå modell for klesplagg på et hjemmelagd catwalk. Flinke sjefen min tar inn massevis av band-tskjorter, men uheldigvis for meg spurte han om ikke JEG ville gå modell for klærne. Snøft, så skal selvfølgelig jeg være god ansatt og ikke si nei. “Selvsagt, det blir nok moro!” Jeg angrer hardt på at jeg sa ja, og gruer meg til imorgen da hærlighetene skjer. Min supersnille svoger lovet meg at han skulle ta så mange bilder så mulig, så hvis det skulle bli interessant, blir det mest sannsynlig et bilde med meg og haugevis av bandmerch på bloggen, cheers!
Heldigvis har jeg et naturtalent på catwalken, så jeg krysser mine fingrer for at en verdensberømt modellspeider står blant shopaholikerne, og tar meg med til New York.
Meg om 2 uker.
Er det kun jeg som har humoren på topp, eller lever jeg alene i en helt sinnsykt artig verden? For å si det sånn, jeg får oftere “neeei-hvorfor-sa-du-det-Lennea *himler med øynene*” enn lattermilde øyner, tenna på tørk og en latter som smitter noe helt sykt.
La meg få presentere et eksempel: Jeg satt i bilen til en kompis som skulle kjøre meg hjem. Jaja, gode greier; “Eg kjem meg heim att, hurra!” (jeg prater egentlig ikke sånn.) Men han stresset så utålmodig med mobil-bil-laderen (sånn du stikker inni den tingen som tenner røyken), at jeg tenkte jeg skulle ta en spøk for å lette på den tykke stemningen. Mens han stresset med å skru på tingen, frem og tilbake, satt jeg og grublet på hva som ville være ekstremt morsomt. Da jeg kom på det, myste jeg med øynene og smilte helt fantastisk lurt; denne her var jo helt hysterisk morsom. Så drog jeg frem kjekkas-stemmen min og sa: “Hehe, greier du ikke å tenne den?” Jeg tok en gubbebevegelse med armen, og slo hodet bak og lo godt. Jeg var uheldigvis den eneste. Jeg fikk et rart blikk, og resten av bilturen var pinlig stille. En godt gjennomtenkt og vellykket spøk? Nja, egentlig ikke!
Derfor er jeg glad for at Cecilie er med meg på ånsingen!
Forresten, jeg hadde faktisk fri fra skolen idag. KAN DU TENKE DEG DET? Du har fri, også tror du at du skulker. Den er lei!
I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
strewn across a blue blanket
I lean against the wind, pretend that I am weightless
And in this moment I am happy
Savner deg, Karina (:
Jajaja. Det er en evighet siden jeg har blogget, og overraskende nok har ikke kjære Jannekake kjeftet på meg!
Men det er alltid like koselig å se at jeg faktisk har lesere når jeg ikke skriver noe som helst. Det gjør meg såå glad at jeg skal sprette foran tastaturet og skrive noen ord hver dag. For, blogging er jo supergøy.
Dagen idag startet med et par alarmer og en meeget trøtt liish. Hun stod ikke opp, hun fortsatte å sove. Ingen god ide. Jeg sitter her nå med dårlig samvittighet og en trang til å gå på skolen. Dessverre er ingen hjmme, så det blir nok ingen skole på meg idag. Nei huff da.
Katten løper frem og tilbake i hagen, på jakt etter småfugler som kvitrer våren velkommen. Solen tar meg godt imot med varme og jeg nyter dagen. Magen min flyger av å tenke på at sommeren er bare 2 måneder unna. Herlig!
Det skal komme en ny layout, jeg må bare lære meg CSS og sånne ting. Så det kommer med tiden.
Dette var egentlig bare et “HEI, jeg er tilbake”-innlegg, så kos dere supermye i solen, for det skal nemlig jeg.
Cecilie og jeg for mange år tilbake, i Stockholm. MCR-konsert!
Heelt nydelige.
Ida Wulff har lagt ut en gøy konkurranse, hvor man kan vinne kinobilletter til en film jeg virkelig vil se!
Filmen, Yatzy, er basert på boken av Harald Rosenløw Eeg, og selv om jeg ikke har lest boken, vil jeg så visst se filmen.
Så hopp ombord og meld dere på!
Forresten, jeg bare tester ut en midlertidig header, og skal fort fikse en ny en!
Håret mitt blir bare helt fjong etter dette hårproduktet, og jeg har lagt merke til at de slitte tuppene faktisk forsvinner, litt etter litt.
Giovanni Cosmetics har rett og slett reddet håret mitt etter mye farging og styring, og føning, og ja. Ødeleggelse kan man vel si.
Kjære Giovanni er en svært kjent stylist som holder til i L.A-traktene, og produktene hans er helt organiske. De er heller ikke testet på dyr i følge denne nettsiden.
Produktene jeg bruker kalles for “Root 66, Max Volume; For Limp and Lifeless Hair“. Nomnom, er det eneste jeg kan si.
Kan fåes kjøpt hos forskjellige frisørsalonger, helsekostbutikker eller slike make-up stores!
Så gni dere inn med dette fantastiske produktet, og dans til denne sangen!
Denne måneden har jeg dilla på mye; Ringenes Herre, jeg-må-høre-på-denne-cden-hver-dag Lady Gaga og å kjøre bil!
Jeg har også fått dilla på et svært sjarmerende engelskband som skal på Hove. Hurra!
Metronomy er et band som tar frem de fleste sjangerne som finnes innen engelsk rock, og jeg lover at du kan absolutt finne noe av dem hørbart, med tanke på at musikken til dette ultrasøte bandet er veldig forskjellig. Alt fra barnesanger til god gammel indie.
Sangen jeg vil vise dere, er en sukkersøt indiesang som bare får deg til å smile og drømme deg bort til sommeren.
Så dra frem solbrillene, ta på deg din søteste kjole og skru så høyt opp du kan på lydanlegget:
Metronomy – Heartbreaker
